Jeg har levd mesteparten av livet mitt med hund. I desember mistet vi hunden vi har hatt i ti år, og som nærmest var for et familemedlem å regne. Ettersom jeg liker å skrive, tenkte jeg å bruke bloggen til å skrive ned litt om det med hunder. Det å ha hund, sett fra et mer personlig plan, enn det en finner rundt om i fagbøker og denslags. Vi får se, hvordan dette blir, jeg har det vel ikke helt klart for meg, ut over at jeg ønsker formidle egne tanker rundt dette, og kanskje også dra inn litt fagtips etterhvert.
Begynner med denne teksten, som handler om savn. Et savn som kanskje ikke møter forståelse hos de som har et mer disansert forhold til dyr...?

"I dag skal du få gå uten bånd!"
"Skal jeg? Her inne i sentrum også? Det har jeg da aldri fått gjøre før! Hvor skal vi?"
"Vi skal gå yndlingsturen din, oppover fjellet og over vidden og ned på andre siden"
"Uten bånd hele veien?"
"Hele veien"
"Enn ungene da? Du sier alltid de kan bli redde, når jeg glemmer meg og snuser på dem"
"Ikke nå. Det gjør ingen verdens ting."
"Ikke kattene heller?"
"Neida, bare løp etter så mange katter du vil"
" !!!!" ...."Jippiii!"
"Men om jeg river huen av noen, da?"
"Det gjør ingen ting, Kaisa. Ingen ting. Det er bare når jeg kikker på skrått fra øyekroken, at du danser som en skygge ved mitt venstre kne. Det er bare jeg som kan se deg. "