August 2011.

Det har vært en annerledes sommer. Og Heras første. Som bullmastiff har hun sikkert ikke hatt noe imot de kjølige dagene, men regnet ser vi at hun godt kan være foruten. Bading har det ikke blitt, så vi aner ikke om hun liker det. Derimot liker hun godt å vasse i strandkanten, napper opp tangklaser, tar dem opp på grunnere vann, og knekker nakken på dem med noen velbalanserte nykk på hodet. Hun har vokst. Såpass at endel mennesker bytter fortau når vi kommer vaggende. Det føles litt trist, men de må jo få gjøre som de vil. Andre blir overbegeistret over både størrelse og utseende, og dem er det heldigvis flest av. Hera liker dette. Å få kos, kos, og ros...

Andre hunder går det greit med. Her om dagen hadde hun besøk av jobbvenninnen Bella, en jevnaldrende storpuddel:

En vanlig dag i hagen

Hunder i regn

Det er bare hundeeiere, seriøse joggere og narkomane som er ute i dette været.

Har nyttet anledningen til å trene litt, og Hera viser fremgang. Hele familien trener på at hun skal se på oss når vi sier navnet hennes. Hvorfor det, undres kanskje noen. Jo, fordi sjefen(e) alltid skal være mer attraktiv enn hva vi enn møter på vår vei... hvordan trenes dette? Beste tipset jeg har plukket opp, er å ha en tube med noe godt i hånden. Når øyekontakt oppnås ved å si navnet hennes, belønnes hun med kaviar. Det er visst fryktelig godt, får i alle fall full oppmerksomhet. Neste gang vi kjøper inn, kanskje leverpostei. Det finnes masse fint i tuber!

Før brukte vi godtbiter, pølse og sånt, men det er plundrete å skulle finne fram hele tiden. Har en dem i hånden, blir de fort klissete og ekle å dra på. Tube, derimot, ligger godt i hånden, og det er bare å klemme ut en passende bit.

Så får vi håpe, da, at når hun når sin fulle vekt og kraft, at belønningsøktene har virket...

Om du undres på lynnet til en bullmastiff? Tja, nå har vi jo bare hatt èn, men tror nok noe av dette kan passe på andre hunder av samme rase.

Hera er rolig, på grensen til lat, ville kanskje noen si... Når vi kommer hjem fra jobben, er det like ofte det, som at hun kommer joggende, som at hun ligger fint på saccosekken sin, mens halen dunker tungt mot gulvet. Men hele fjeset smiler, ørene ligger flatt bakover, alle rynker forsvinner, og hun minner litt om en gryte med to små hanker, der hun ligger. Vi blir sjarmert langt inn i sjelen...

Hera har lært, tror vi i gode stunder, at hun ikke er sjefen, verken i huset, eller i forhold til andre hunder. Dette er viktig for bullier. Hun begynner å få både vekt og styrke bak lystene sine, og vi øver hele tiden på at hun skal høre etter hva sjefen sier. Sjefen er alle andre enn henne...

Hun liker seg godt utendørs. Vi er jo heldige og har stor inngjerdet hage der hun kan luffe omkring. Uheldigvis har hun sans for hagearbeid! Mor har sørget for at alle de gamle velduftende rosebuskene er gjerdet inn, slik at de forhåpentligvis kan stå i hundre år til. Så får det heller våge seg med at stemorsblomstene fra Plantasjen ikke får noe særlig langt liv, der de ligger strødd i pottene sine. Hm.

Hera bjeffer sjelden. Naboen fortalte, da han bøyde seg ned i et hjørne ved gjerdet, at han plutselig kjente et varmt pust i øret. Da var Hera på andre siden, helt lydløst kan dette store dyret komme helt innpå deg og stå og kikke på deg til du oppdager henne. Har lignende erfaringer selv, og tror dette er vakthundinstinktet som slår inn. En god vakthund varsler kun når nødvendig, skal man vite.

Hera, the Bullie..

... er nå så stor i kjeften at hun kan ha en tennisball gjømt der. Uten at det syns...

Kommer våren nå?

Helsen har vært nokså variabel siste månedene, så jeg var på valpekurset for første gang på tirsdag. Bulliene skulle trenes i sporsøk. Vel. Tror jeg har snappet opp at de en gang i fortiden er krysset av bl a engelske blodhunder. Det må være lenge siden...

Ellers, hun var elendig på innkalling, dette må trenes mye mer!
Har anskaffet laaang neongrønn line, 15 m., og den funket faktisk veldig bra. Gir en følelse av frihet for hunden OG for eieren. Selv om hun skulle løpe vekk et stykke, har en sjansen til å nå henne via linen. Denne kommer jeg til å bruke på fjellturene heretter. Dvs. når helsen igjen er såpass at vi kan gå i fjellet! Ser fram til.

Februar

Bullmastiff er verdens beste hunderase! Vel, oki, tar høyde for at andre liker andre raser, og modererer utsagnet litt; bullmastiff er verdens beste hunderase for oss!
Hvorfor?
Ti gode grunner til å vurdere disse fine hundene:

1. Bulliene er store og muskuløse og derfor vakre. Kanskje ikke spesielt grasiøse, om dette skulle telle...
2. Bulliene er svært selvsikre og trygge hunder. Bjeffer lite, sjelden, nesten aldri
3. Bullier er svært sosiale. Vår Hera prater hele dagen, svarer når vi snakker til henne. Hun prøver hele tiden formidle ting til oss ved å "snakke" til oss, og vi kan føre lange "samtaler" med henne. Kanskje har hun ikke den mest feminine stemme vi har hørt, ingen ny Aguillera altså, men duverden så søtt det er!
4. Hera bryr seg veldig om familien sin, og viser at hun er glad i i den. Dersom noen legger en hånd på den varme pelsen hennes, gryntegrøvler hun fornøyd og ganske høylydt.
5. Hun viser helt tydelig at hun bryr seg om hva familien mener om henne. Dvs en må være varsom med negative tegn til henne
6. Hun har vært lett å trene til å bli stuerein, uhell er nå nesten borte
7. Hun er generelt lett å trene. Hm, ting glemmes lett også, så her må det nok mange repetisjoner til.
8. Ikke vanskelig i matveien!
9. Selv om hun enda er en valp, er hun svært rolig, harmonisk. Selvsagt finner hun på ting, får kjeft, og kjeft igjen, og roer seg lett
10. Å være aleine har gått helt uten noen som helst problemer. Denne gangen har vi dog brukt bur, og det er veldig trygt og godt for begge parter, vi vet at hun har det bra og opplever buret som trygt når vi er borte