Bullmastiffer har jeg jo lest om. At de ligger og drar seg til langt utover formiddagen. Dette er sant! Går nå og venter på at murmelen skal stå opp, klokken er kvart over elleve! Det sies at en søker hunder som ligner en selv... da tror jeg at i alle fall noen av husets medlemmer synes om dette her, hm.

Ellers, dyret er jo ganske våkent om kveldene, ja, for ikke å si nettene. Tror det er demonene som har våknet. Hele dagen er hun søt og snill, men hjelpe meg, så mye tull hun finner på da! Alt hun har lært, er borte vekk. Hun hopper opp på spisebordet, prøver stjele nøtter og kveldsmat fra sakesløse spisende, vikler seg inn i ledningene til juletreet og setter avgårde med stasen rundt seg, - og glemmer at hun nesten er stuerein...! Det er da jeg sier til henne, "og deg har vi skaffet oss frivillig"...

Hundibånd

Nå har jeg jo skrytt mye av nye vovven. På tide med litt balanse.
I går var det for første gang på lenge plussgrader, eller noe lignende i alle fall, og vi fant ut at Hera skulle få ta en bittebitteliten tur i utenfor grinden. Duallstyrendes! Ikke før hadde hun fått på seg halsbånd og lenke før dyret gikk helt amok! Det var hyling og remjing og utfall i alle retninger ... selv sto jeg som et umælende fe og så på, og ante ikke hva jeg skulle gjøre; det var ikke mulig å få kontakt med henne, kanskje hun var besatt av usynlige hundedjevler som klorte av henne skinnet i små flak. Slik hørtes det i alle fall ut... og så begynte naboen plutselig å vaske vinduer rett over oss. Da kastet vi inn håndkle, eller lenken, og tok dyret innendørs.
Siden ble det googling, og jammen fant vi ikke en metode vi straks anvendte, og som attpåtil virket.
Regel nr 1; hold kontakt med hunden. 2: Gi masse ros/belønning når hun gir kontakt tilbake.
Dette virket. Takk til hundesiden Canis for gode råd til opprådde hundeeiere.

Heras oppdrettere har gjort en kjempejobb:
1. Har aldri grått når forlatt henne, ikke klengete
2. Enda ikke hørt bjeff, ut over noen søte små snurr, et par ganger i løpet av de tolv dagene hun har bodd her

Hera! Rapport fra et hundeliv.

Så har vi fått valp. Vi har faktisk allerede hatt valp i en uke! Det gjør at nybakt bulliemamma ikke har fått skrevet alt det rare som har skjedd, forsøk på oppdatering herved.

Første døgnet var spennende. Stor omveltning for liten babybullie, hvordan ville det gå?

Det gikk aldeles storartet. Over all forventning.

Hun tuslet rundt i stuene og fant mye fint å se nærmere på, digre potteplanter, - de smakte bra nok til flere runder i bladverket...

Vi fant fram hundesengen, hun sniffet lit oppi, og spratt ut igjen som om djevelen skulle ha gjemt seg mellom pleddene. Men etter to timers tusling, resignerte hun, ga blaffen i hva det enn var som var så skremmende, og to seg en totimerslur. Da hun våknet, gav vi henne mat. Hun spiste med god appetitt. Hurra! Men utseendet foregikk en forandring. Fra å ligne en litt tjukk servelatpølse, lignet hun nå en av disse bursdagsballongene vi pleide blåse opp. Så dyret er glad i mat, og her er det ingen konkurranse i matfatet. Siden har hun lært seg litt moderasjon, men spiser med upåklagelig appetitt.

Og slik som hun elsker kos! Det er tydelig at hun er vant med folk. Hun forlanger nærmest å bli tatt opp, kost med og snakket med. Da lager hun merkelige lyder og svarer på samtale. Akkurat som en baby.

Natten krøp mot morgen uten problemer, ikke et knyst fra kurven! Jojo, i sekstiden var det litt uro. Slik har det fortsatt. Inntil i går.

Da fikk mamma en av disse idèene som virker god i øyeblikket, nemlig å plassere en saccosekk i stuen. Det begynner å bli mektig tungt å tusle rundt i stuene med en kosete vovvie i armene, og sacco er ikke sofa... Hera fulgte forberedelsene med interesse, - fra hundesengen. Der satt hun musestille og antakelig tenkte hun ett eller annet, for plutselig tok hun rennefart og havnet øverst på saccotoppen. Så sank hun sakte ned og fikk en fin grop som hun etter dette nødig har villet forlate. Dermed ble det interessekonflikter når natten kom. Far i huset ville gjerne ha henne i hundesengen, den er nemlig gjerdet inn, og både hun og vi har det trygt og godt. Men ikke etter sacco! Uhuuu...hva gjør vi? Jo, vi får ta vekk sacco en stund før leggetid...