Om du undres på lynnet til en bullmastiff? Tja, nå har vi jo bare hatt èn, men tror nok noe av dette kan passe på andre hunder av samme rase.

Hera er rolig, på grensen til lat, ville kanskje noen si... Når vi kommer hjem fra jobben, er det like ofte det, som at hun kommer joggende, som at hun ligger fint på saccosekken sin, mens halen dunker tungt mot gulvet. Men hele fjeset smiler, ørene ligger flatt bakover, alle rynker forsvinner, og hun minner litt om en gryte med to små hanker, der hun ligger. Vi blir sjarmert langt inn i sjelen...

Hera har lært, tror vi i gode stunder, at hun ikke er sjefen, verken i huset, eller i forhold til andre hunder. Dette er viktig for bullier. Hun begynner å få både vekt og styrke bak lystene sine, og vi øver hele tiden på at hun skal høre etter hva sjefen sier. Sjefen er alle andre enn henne...

Hun liker seg godt utendørs. Vi er jo heldige og har stor inngjerdet hage der hun kan luffe omkring. Uheldigvis har hun sans for hagearbeid! Mor har sørget for at alle de gamle velduftende rosebuskene er gjerdet inn, slik at de forhåpentligvis kan stå i hundre år til. Så får det heller våge seg med at stemorsblomstene fra Plantasjen ikke får noe særlig langt liv, der de ligger strødd i pottene sine. Hm.

Hera bjeffer sjelden. Naboen fortalte, da han bøyde seg ned i et hjørne ved gjerdet, at han plutselig kjente et varmt pust i øret. Da var Hera på andre siden, helt lydløst kan dette store dyret komme helt innpå deg og stå og kikke på deg til du oppdager henne. Har lignende erfaringer selv, og tror dette er vakthundinstinktet som slår inn. En god vakthund varsler kun når nødvendig, skal man vite.